Heter det ikke håndtverker, da?

Jeg holder språkkurs. Det hender at jeg gir kursdeltakerne mine en liten test. Jeg deler ut et avkrysningsskjema med noen ord på. Jeg ber dem finne ut hvilke som faktisk står i ordboka, og hvilke ord som er skrevet feil. Forbausende mange stusser når de får se fasiten: «Heter det ikke håndtverker, da? Det er jo slik ordet uttales!».

Vel og bra, men det skrives håndverker.

Håndtverkeren er en gjenganger for oss som er glad i å bruke rødblyanten. Rett som det er møter vi ham på veien også. Det står «håndtverkertjenester» og mye annet rart på varebilene til snekkere, elektrikere, tømrere og rørleggere. Overraskende mange skoler tilbyr dessuten opplæring i håndtverksfag.

Jeg synes ikke det er så rart at mange bommer på den korrekte skrivemåten. Det er langt fra enkelt å vite at ordet staves annerledes enn hva uttalen og din egen overbevisning kan tyde på.

Her er flere bommerter. Har du begått noen av dem?

desverre har to s-er, slik: dessverre

forhåndsregel heter ikke det, det heter forholdsregel

gæern er feil, det skrives gæren

hjerneteppe er feil, det skrives jernteppe

holke er feil, det skrives hålke

Karibien er feil, det skrives Karibia

nitidig er feil, det skrives nitid

nysjerrig er feil, det skrives nysgjerrig

skjelden er feil, det skrives sjelden

slalom er feil, det skrives slalåm

Tilbake til håndtverkeren vår, han med t. Språkviteren Rolf Theil forteller, i Språkspalta på Facebook (der er du vel medlem?), at slike omtolkinger er svært utbredt. Ikke sjelden blir de godtatt, og med årene tatt i bruk av alle. Eksempelet han viser til, er «håndtere». Opprinnelsen til ordet inneholder ikke ordet «hånd» i det hele tatt. Ordet er kommet til oss fra det lavtyske «hanteren», som betyr «å besøke ofte, drive handel». Franske «hanter» er i slekt, og betyr «ha omgang med; hjemsøke». Som igjen kommer av norrøne heimta, altså «hente». En «korrekt» skrivemåte hadde følgelig vært «hantere». Da hadde gutta og jentene i de små varebilene kanskje vært hantverkere.

Språkutviklingen er mye mindre logisk enn vi liker å tro. Moralen er: Stol ikke på instinktet når du er i tvil om hvordan noe skal skrives. Sjekk ordboka. 

For tilliten til budskapet ditt daler for hver skrivefeil du gjør.

Du finner flere språktips her: http://www.komma.no

 

Slurver du med bildetekstene dine?

Bildeteksten er en undervurdert mulighet til å fange leseren.

Hvis bildet viser kyr på beite, er bildeteksten «Kyr på beite» meningsløs. Når noe i bildet er åpenbart, trenger du ikke å skrive det. I den nye boka mi, «Fang leseren!» har jeg skrevet et eget kapittel om bildetekster. Det tror jeg trengs. Disse tekstene er åpenbart et ork og et onde for de fleste skribenter, et venstrehåndsprosjekt som først påaktes noen minutter før artikkelen/bloggen/boka skal ut.

Fotografier er for verdifulle til å slurves med. Bilder fanger blikket. Det neste leseren kikker på, er som regel bildeteksten. Den er det mest leste elementet, ofte i konkurranse med overskriften. En daff og intetsigende bildetekst gir deg én sjanse mindre til å gjøre leseren din interessert i resten.

Hva skal bildeteksten gjøre? Den skal støtte opp under bildet, gjerne ved å gi opplysninger om slike ting som tid, sted og navnet på personer. Intetsigende bildetekster innledes ofte slik:

«Her ser vi …». «Her står …» «På dette bildet …».

I 1978 ga en av redaktørene i The Times i London, Harold Evans, ut boka «Pictures on a Page». Evans var svært tvilende til det gamle ordtaket «Et bilde sier mer enn tusen ord». Etter hans syn sa de fleste reportasjebilder nesten ingen ting, fordi de manglet den forklarende teksten. Derimot fastslo han at det var flust med «ku på beite»-bildetekster, som «President Carter speaking» under et bilde av akkurat dét. Til et bilde av statsministeren som gikk inn i bilen: «The prime minister enters his car».

Du trenger ikke å beskrive det alle kan se med sine egne øyne. Det får leseren til å føle seg dum. Eller iallfall til å føle at det er slik du oppfatter vedkommende.

I boka har Evans en anekdote om en annen redaktør, Alfred Charles William Harmsworth – bedre kjent som lord Northcliffe. Han var mannen som startet Daily Mirror, og som på et tidspunkt også eide The Observer og The Times. Northcliffe sto og så over en kjedelig avisside. Han ba redaksjonen sette inn et bilde av ei vakker jente. De kom med en bunke bilder. Det første bildet han plukket opp, hadde ikke noe navn på den vakre. «Hvem er det,» spurte han. Ingen visste det. «Sett inn bildet,» sa han, «under overskriften ‘Hvem er det?’».

Bestill «Fang leseren!» og les mer om de ni veiene til bedre bildetekster.

(Illustrasjonen er fra boka, laget av Marie Haakstad).

 

Merkevarenavn blir det krangel av

Amerikanske DuPont lanserte nylonstrømpene like før 2. verdenskrig. «Nylons» ble fort synonymt med alle slike strømper, uansett fabrikat.

Fortell meg: Skriver du IKEA eller Ikea? Iphone eller iPhone? Nav eller NAV?

Og hva heter den brune brusen som første gang ble solgt fra Jacob’s Pharmacy 8. mai i 1886, i Atlanta, Georgia?

Denne uka demonstrerte en professor ved Norges handelshøyskole, som i tillegg er leder av «Center for Service Innovation», at han faktisk ikke vet forskjell på merkevarer og fellesbetegnelser. Han ramset opp det han mente var ei rekke sterke merkevarer. Problemet var: Det finnes ikke noe varemerke som heter Cola. The Coca-Cola Companys aktuelle produkt kalles Coca-Cola og Coke.

I spørsmålet om merkevarenavn oppstår det både forvirring og mye krangel. Tenk på Maaruds potetgull, som etter rettens endelige avvisning deler skjebne med merkevarene nylon og primus. Begge er merker som ble så populære at de endte som fellesord. Til glede for alle, unntatt produsentene.

I dag er merkevareeiere livredde for slik utvanning. Derfor tyr de til rariteter som iPhone og et copyright-merke bak. Andre later som om de ikke forstår norske skriveregler. NorgesGruppen er et eksempel. Statens eget NAV prøver på sin side å få det til å se ut som dette er en forkortelse for noe. Det er ikke sant. Det er bare et navn. Det skal følge statens egne skriveregler. Derfor må det se slik ut: Nav.

Jeg stiller meg på lesernes side når jeg møter S.A.T.S., Geelmuyden.Kiese og by:Larm. Skal de ha reklame, får de heller betale for den. Vi andre kan trygt trosse dem og påfunnene deres. Skriv slik at det flyter: Sats, Geelmuyden Kiese og Bylarm.

Aftenposten og Dagens Næringsliv er like ulydige som meg: De skriver konsekvent Nav, Ikea og Iphone. Fortsett med det. Merkevareeiere som får ture fram, ødelegger for den lesegleden de egentlig er helt avhengig av.

Bruk bokstavrim

Allitterasjonen, bokstavrimet, er en av de mest brukte stilfigurene. Ordet er latin: ad, «til» og litera, «bokstav». Et eksempel på et nyhets-bokstavrim: «Banditt bakbandt butikkansatt».

Bokstavrimet forblir populært. Konstruksjonen er antakelig like gammel som de indoeuropeiske språkene selv. Grunnen er nok at rytmen i slike smårim lett fester seg hos mottakeren. Barn elsker rim og rytme lenge før de fester seg ved selve ordene – som de jo ikke forstår, første gang de hører dem. Bokstavrim er en musikk, de gir en form for vellyd. Mange faste uttrykk og munnhell er allitterasjoner.

Med andre ord: La deg inspirere! Bruk bokstavrimet bevisst.

Her er noen eksempler.

arbeid til alle

bastet og bundet

brent barn skyr ilden

en sjel og en skjorte

fjell og fjord

folk og fe

fra sans og samling

fri og frank

fy filler’n!

himmel og hav

hull i hodet

i hui og hast

i nattens mulm og mørke

i storm og stille

i stumper og stykker

lett og ledig

med brask og bram

med bulder og brak

med mann og mus

mellom bakker og berg

over stokk og stein

pomp og prakt

pønske på

på den grønne gren

rubb og rake

spinke og spare

styre og stell

synd og skam

takt og tone

til spott og spe

tull og tøys

ve og vel

vær og vind

Denne teksten er fra den nye boka Fang leseren!

Les mer her: goo.gl/pla1g2

Slik skriver du kortere setninger

Her er de to beste skriverådene mine:

1. Skriv kort.

2. Sett punktum.

Forbausende mange tror at telegramstilen er den største trusselen de står overfor når de skriver. Altså at de lager så stakkato tekster at de blir uleselige. Kanskje blir teksten til og med parodisk. Et tenkt eksempel: «Jeg grubler. På mange. Ting. Men. Det viktigste. Er. Å konsentrere. Seg.» Hvem vil vel skrive så hakkete?

Sannheten er at de fleste havner i den andre grøfta. De skriver altfor mye mellom hvert punktum. Du også. Hvordan du gjør det? Den mest effektive måten å forlenge en setning på: Bruk komma.

Kombinasjonen komma og ett av disse ordene gjør at du kan fortsette i det uendelige: «og», «som», «eller», «men».

Skriv heller én ting om gangen. «Jeg gleder meg til påskeferien, og da skal jeg kose meg på hytta» er lettere å oppfatte når poengene står i hver sin setning. «Jeg gleder meg til påskeferien. Da skal jeg kose meg på hytta».

Neste gang du har skrevet noe, skal du lete etter alle «, og», «, som» og så videre. Der setter du punktum isteden. Det vil glede alle leserne dine. Kanskje du til og med får flere?

Hvorfor er det dumt å skrive «karakter» om en rollefigur?

Falske venner dukker opp når to språk møtes. Like godt som falske venner kan vi snakke om «lumske likheter». Det vrimler av falske venner i norsk. En falsk venn er et ord som du tror er det samme på norsk som for eksempel på dansk, eller engelsk. Men ordet betyr noe annet.

På norsk bruker vi fortsatt figur, rolle og rollefigur, ikke karakter. En karakter er noe du får på skolen. Du kan ha det som sjelsegenskap: en moral av høy karakter, «min karakter forbyr meg å ta slike ord i min munn». Dessuten snakker vi for eksempel om ting av merkverdig karakter, i betydning særpreg. Men som vi også vet: Blir et ord brukt feil mange nok ganger, blir det til slutt riktig.

Slik fanger du leseren

Mye godt lesestoff gjemmes bort under kjedelige overskrifter og grå ingresser. Hver dag blar folk forbi ting de burde ha lest. Stopp dem! Hvordan skriver jeg en bedre tittel? Hva skal en god ingress inneholde? Hva bør med i bildeteksten? Hvordan bygger jeg opp teksten?

Dette er gode spørsmål. Det er derfor jeg stadig får dem. Når jeg holder kurs. Når jeg skriver språkspalter. Ferske studenter lurer på dette.
Det samme gjør pussig nok garvede skribenter.

Noen fasit finnes ikke. Men det er alltid grunn til å lete etter bedre svar.

Se det fra leserens synspunkt: Tittel, ingress og bildetekst er de tre elementene som er aller viktigst å få til. Det er her mottakeren finner ut at hun vil lese teksten din – eller velger bort både den og deg. I den leserens tilfelle var skrivearbeidet ditt til ingen nytte. Du ble ikke lest. Ikke denne gangen.

Men kanskje neste gang? La boka inspirere deg til å finne bedre løsninger.

Les nærmere omtale og bestill et eksemplar