Det er forskjell på å henge og å henge

Der de sto og hang, lurte de mest på hvem det var som hengte opp bildet.

«Han brant huset.» «Bildet hengte på veggen.» «Kvisten knekket.» Synes du at noe skurrer her?

Det tror jeg nok du gjør. Han brente huset, det var derfor det brant. Bildet hang på veggen, fordi noen hengte det opp. Og kvisten knakk. Kanskje fordi noen knekte den.

Noen verb i norsk skrives likt i infinitiv, men er likevel ulike. De betyr rett og slett forskjellige ting. Vi kaller dem parverb. For eksempel å henge. I fortid bøyes det ene verbet sterkt (hang), det andre svakt (hengte): «Jeg hengte opp dressen min. Den hang fint.» Det første verbet tar objekt («dressen»), det andre ikke. Derfor kan du heller ikke si at noen hang seg.

Verb som tar objekt kalles transitive verb. De bøyes svakt (hengte, skvettet, slengte). Verbene som ikke tar objekt kalles intransitive. De bøyes sterkt (hang, skvatt, slang).

Jeg legger merke til famling til og med blant folk som bør ha ordet, og dermed alle parverb, i sin makt. Jeg snakker om  lærere, journalister og politikere. De bommer. Føler også du deg usikker på bøyningen? Pugg dette skjemaet:

Parverbet tar objekt tar ikke objekt
henge han hengte opp bildet bildet hang
knekke hun knekte/knekket kvisten kvisten knakk
skvette de skvettet vann søla skvatt
slenge hun slengte inn en søknad gikk og slang
sprenge han sprengte bomba bomba sprang

 

Du finner flere språktips her: http://www.komma.no